ENGLISH

NIBIO Svanhovd
N-9925 Svanvik

Tlf: +47 46 41 36 00
Faks: +47 78 99 56 00
Våre ansatte: Oversikt her
E-post: svanhovd@nibio.no  

ÅPNINGSTIDER utstillinger:
Sommer: Juli-medio august:
Mandag-fredag: 09-20
Lørdag-søndag: 10-18

Vinter: Medio august-juli
Mandag-fredag: 09-15
Helg: Etter avtale.

Del på Twitter Del på Facebook
Utskrift
Svanhovds historie
Utdrag fra Landsverneplan for Bioforsk. Bioforsk Fokus Vol 5, nr. 4 2010:

FORSØKSGÅRDEN BLIR TIL

Staten opprettet Svanhovd så tidlig som i 1928 for a ta seg av bureisingen i Pasvikdalen. Statens forsøks- og demonstrasjonsgård Svanhovd er likevel regnet som etablert i 1934 da utbyggigen startet opp.

Så tidlig som i  1775 hadde det vært ei viss bureising i Pasvikdalen, men når staten nå bygde opp Svanhovd, var det blandt annet for å sikre norsk bosetting i dette grensestrøket. Bureisinga i Pasvikdalen var ein viktig del av fornorskingspolitikken i området, og Svanhovd vart etablert som ein del i dette. Det var eit politisk ønske om å markere norsk territorium, og bureising sammen med oppbygging av industrisamfunnet Sør-Varanger førte til befolkningsvekst og bygging av skoler, kirke og veier i dalen.

 

Pioneren Sverre Mosling

Pioneren for bureisinga i Pasvikdalen var landbrukskandidat Sverre Mosling. Sommeren 1929 planla han kolonisering av dalføret med plass til hundre bureisingsbruk, og han var feltansvarlig for bureisinga fra 1930 til 1940 og den første lederen på Svanhovd.
Mosling la også planer for et bygdesentrum i Svanvik-området, planar som i stor grad ble fulgt. At motivet for etableringen av Svanhovd like mye var eit koloniseringsprosjekt som eit bureisingsprosjekt, kommer til uttrykk ved at Mosling skriv ”at ikke andre enn folk av ren norsk avstamming bør få bruk, er
en selvsagt ting”. Han seier vidare at det storste problemet ved bureisinga ”ikke er natur eller teknikk, men det finske innslaget i befolkningen”.

Bureisinga fikk konkurranse fra AS Sydvaranger

Planen for forsoksgården var at den skulle vere administrasjonssenter for Statens bureising og gården skulle ha kontrollavlsstasjon for høner og svineavlstasjon. Her skulle jordbrukerene få kjøpt  avlsdyr og med selvsyn se hvordan et moderne gårdsbruk skulle drives.

I starten kom engasjementet i stor grad til å dreie seg om oppbyggingen av stasjonen, men Svanhovd var også sterkt engasjert i bureisinga. Men bureisinga viste seg å være seg problematisk. Mange av
bureisarane manglet nødvendig motivasjon, blant annet fordi AS Sydvaranger kunne gi arbeid til god betaling. I 1946 skriv Nils Vikedal at det stort sett var bureisarar som kom utenbygds fra det vart noen dreis over. De innfødte er tilfredse med gammel fjos og ei enkel tømmerkoie. En del av motiveringen ble etter hvert også borte på grunn av at veien til Finland ikke ble realisert. Pasvikdalen ble på,den måten en blindtarm.

Opprinnelig var det planlagt 120 - 130 bureisingsbruk i Pasvikdalen. Jorda var for det meste mer eller mindre forsumpa myr. Bygging av kanalar, avlopsgrøfter og veger gjennom dalen, med sidearmer til de påtenkte brukene, var hovudoppgavene som stasjonen hjalp til med. I 1934 var det 10 bureisere, og i 1937 hadde tallet økt til 29. I 1951 var tallet økt til 55, men bare 18 bruk var ferdig utbygd. I 1969 var det registert 61 bureisingsbruk med 75 dekar dyrka mark i snitt. Siste bureisingsbruket ble etablert i 1982 og er i dag eit stort moderne bruk i full drift, men i 2002 var det berre igjen 20 gårdar med mjølkeproduksjon i Pasvikdalen.

I tillegg til å velge ut bureisere hadde forsøksstasjonen mange andre funksjonar. Blant annet leide Svanhovd ut traktorer og utstyr til bøndene både til jordarbeiding og skogsdrift og til å drive sag.

a a a