NIBIO
Frederik A. Dahls vei 20,
1430 ÅS

Sentralbord: 03 246
(Man-fre frå kl 0800 - 1530)

Ansvarleg redaktør:
Ragnar Våga Pedersen

Nettredaktør:
Morten Günther

Redigere nettsiden

NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettsider som det er lenka til.

Del på Twitter
Utskrift

Plantenes tidsmaskin viser forskere hvor frø bør sås
Snøhetta. Foto: Morten Günther.

Arvemateriale (DNA) fra seks ulike fjellplanter er analysert for å finne ut hva slags lokalt plantemateriale som kan gjøre områder grønne igjen etter naturinngrep. Resultatene kan få konsekvenser for en ny forskrift i naturmangfoldloven.


Eksempler på naturinngrep er kraftutbygginger, gruvedrift, alpinanlegg og veiutbygging. Ofte skjer slike utbygginger i sårbar natur og verdifulle landskap, og det er et ønske om rask tilbakeføring av naturlig vegetasjon etter at utbyggingene er ferdige.

Det er viktig både av estetiske hensyn, for å hindre erosjon, og for å gjenopprette økologiske prosesser. 

 

Forsker Trygve. S Aamlid i Bioforsk er prosjektleder for ECONADA. Her er han utenfor Bioforsk Landvik i Grimstad, i frøeng av smyle med opphav i Stranda kommune på Sunnmøre. Foto: Anette Tjomsland.


DNA er plantenes tidsmaskin

Forskerne har analysert DNA av seks ulike arter som vokser i fjellet for å finne ut i hvor stor grad planter fra ulike steder i landet er i slekt med hverandre.

På bakgrunn av dette er Norge delt inn i fire frøoverføringssoner. Det vil si regioner hvor de samme frøene kan flyttes rundt og brukes, med minimalt tap av biodiversitet.

Hele Norge var islagt for 10 000 år siden og vi har derfor en relativt kort plantehistorie. Det er ifølge Siri Fjellheim ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet en fordel når forskere skal finne ut hvor plantene kommer fra.

- Plantene vi har i Norge i dag har enten kommet hit naturlig etter istiden eller de har vært innført, sier Fjellheim.

Planter innføres av mennesker for eksempel til bruk i jordbruk, hager og veiskråninger. - De som er kommet hit naturlig via spredning fra nærliggende områder kaller vi for stedegent plantemateriale, sier Fjellheim

Hun har ledet arbeidet med å analysere DNA i planter som kan brukes til revegetering.

Det er ikke så lett å se hva som er stedegent plantemateriale og å finne ut av hva som er en plantes historie

- Det hadde vært deilig med en tidsmaskin. Jeg er genetiker så jeg har denne maskinen. DNA er en fysisk link tilbake i tid, det er kopiert fra foreldrene til avkom i alle generasjoner – tilbake til livets opprinnelse. Det kan fortelle oss noe om hvor plantene kommer fra, sier Fjellheim.

Formålet med denne delen av forskningsprosjektet har vært å kartlegge hvilke stedegne frø som kan brukes i ulike deler av landet.


Disse to bildene viser en av veiene som er blitt fjernet fra Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell. Bildene er tatt med 11 års mellomrom, i 2002 og 2013. Her er først massene som utgjorde selve vegen fjernet. Området ble ikke sådd, men naturlig vegetasjon ble gjenopprettet ved å flytte jord og torv fra grøfter og kantsoner dit veien lå før. Ut fra disse massene begynte opprinnelige vegetasjonstyper og arter å spire igjen, og veien grodde gradvis til. Dette kalles «naturlig revegetering» og ECONADA anbefaler dette som den vanligste metoden for å gjøre områder grønne igjen etter naturinngrep. På steder med veldig skrint jordsmonn og hvor det var lang vei til naturlige frøkilder kan det være nødvendig å så. Det kan også være aktuelt med tilsåing hvis rask vegetasjonsutvikling er nødvendig av estetiske hensyn, eller for å hindre erosjon. Foto: Dagmar Hagen.

 

 

Så, eller ikke så

Det er likevel ikke sikkert at tilsåing er den beste metoden for å gjøre områder grønne igjen. Noen ganger kan det være bedre å gi naturen litt hjelp til å rydde opp på egen hånd.

Et sentralt spørsmål blant forskerne i prosjektet Econada, har vært å finne ut om, og når, det er best å så. Det er brukt både stedegne frø og importerte kommersielle frøblandinger, for å analysere forskjellene.

Resultatene ble sammenlignet med såkalt naturlig revegetering. Det innebærer å ta vare på den øvre delen av gress og jord, og legge dette tilbake igjen etter at utbyggingen er ferdig. På den måten vil lokale arter spire naturlig. Forskerne i Econada har undersøkt konsekvenser av disse metodene, både på kort og lang sikt.

En av hovedkonklusjonene er at naturlig revegetering anbefales som den vanligste metoden i de fleste prosjekter. Tilsåing kan være aktuelt når man av en eller annen grunn ønsker rask vegetasjonsutvikling, eller for å hindre erosjon. Det blir da anbefalt å bruke stedegent norsk plantemateriale, altså frø som er tilpasset de fire frøoverføringssonene.

 

Ny forskrift i naturmangfoldloven

Bakgrunnen for forskningsprosjektet er Naturmangfoldloven, som ble vedtatt av Stortinget i 2009. Kapittel fire om fremmede arter sier at organismer og underarter som ikke finnes naturlig i Norge ikke skal innføres uten særskilt tillatelse.

- Den største frykten er at fremmede arter skal fortrenge norske arter og ta over, sier Fjellheim.

Nylig ble prosjektet avsluttet med et seminar på NINA i Trondheim. Miljødirektoratet var tilstede og informerte om sitt arbeid med en ny forskrift for implementering av Naturmangfoldloven. Forskriften vil stille krav til hvordan utbyggere skal gjennomføre revegetering etter inngrep i naturen.

Seksjonsleder i artsseksjonen, Gunn Paulsen opplyste at Miljødirektoratet nå jobber med å avgi en uttalelse til Miljøverndepartementet før jul. Resultatene fra ECONADA er viktige for arbeidet med den nye forskriften.

- Vi følger nøye med for å nyttiggjøre oss av resultatene. Vi har sett at det kan være behov for stedtilpassede frøblandinger, men utfordringene har vært at man ikke har hatt noe svar på denne problemstillingen, sa Paulsen.

Fra salen var det knyttet stor spenning til hvorvidt utbyggere vil bli pålagt å benytte stedegne frø, og i hvilke områder dette eventuelt vil gjelde.

Både resultatene fra ECONADA og signalene fra Miljødirektoratet tyder på at den nye forskriften vil legge størst vekt på naturlig revegetering. Når tilsåing er aktuelt vil det trolig være lov å benytte kommersielle frøblandinger i urbane områder, hvor det er lite sannsynlig at plantematerialet vil spre seg. I verdifulle naturvernområder er det sannsynlig at stedegne frøblandinger kan bli et krav.

 

Line Rosef fra NMBU presenterer resultater fra seks års forsøk i Bitdalen i Telemark. Stedegne fjellfrø ble sammenlignet med kommersielle importerte frø. Ett område ble ikke sådd. Området som ble sådd med den kommersielle frøblandingen var grønt etter bare en måned, men resultatene var dårligst på sikt. Etter fem år var det ingen vesentlige forskjeller på det området som ble sådd med stedegne fjellfrø, og det området som ikke ble sådd. Noen områder ble kalket, og etter noen år viser resultatene at det vokser flere arter på disse forsøksfeltene. Det ble også brukt ulike jordtyper i forsøkene. Mineraljord kom dårligst ut. Forskerne anbefaler å ta vare på jorda på stedet før naturinngrep iverksettes, slik at den kan legges tilbake igjen etterpå. Foto: Anette Tjomsland.

 

Frø tilgjengelig fra ulike steder i landet

Prosjektleder for ECONADA, Trygve S. Aamlid forteller at et av forskningsprosjektets delmål var å undersøke om produksjon av stedegne frø kunne bli en ny næring for norske bønder.

- Naturmanfoldloven var ikke vedtatt da vi satte i gang dette prosjektet, og vi fikk signaler om at bruk av stedegne frø ville bli pålagt. Vi antydet et frøbehov på 20 000 kg pr år, som næringspotensial, sier Aamlid.

Disse beregningene var basert på at man kunne erstatte en del av de importerte frøblandingene. Amlid forteller at uten et pålegg i den nye forskriften må prognosene nedjusteres. Det er sannsynlig at salget vil ligge på rundt 3-4 tonn pr år.

Felleskjøpet selger fra og med i år småpakninger i tråd med ECONADAs anbefalte frøoverføringssoner. I tillegg selger Bioforsk frø direkte til større forbrukere.

- Vi kan tilby frø til prosjekter over hele landet. I fremtiden regner vi med at mesteparten av salget vil gå til erosjonsutsatte områder og hyttemarkedet, sier Amlid.

Det er tidkrevende og kostbart å oppformere lokale frø. Til større anlegg må bestillingen må gjøres minst fem år før frøene skal sås ut. I 1999 ble det vedtatt at Forsvarsbygg skulle restaurere Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell. Les mer i denne saken om hvordan tre kilo håndplukkede frø ble til 4,5 tonn, seks år senere. 

a a a
ECONADA – Hovedkonklusjoner

1. I de fleste prosjekter kan revegetering baseres på naturlig gjenvekst. Tilsåing bør ikke være en standard prosedyre, men er aktuelt der rask vegetasjonsutvikling er nødvendig av estetiske hensyn eller for å hindre erosjon.

2. Tilsåing med innførte arter og populasjoner hemmer gjenveksten av lokale arter og skal derfor unngås. Dette gjelder f.eks. veirødsvingel (Festuca rubra ssp. commutata), men også kraftigvoksende norske fôrgras. Ved tilsåing må det brukes stedegent norsk plantemateriale.

3. Tilslaget for tilsådde arter er best på jord med organisk innhold og dessuten ser kalk ut til å bedre artsmangfold over noe tid.

4. Ved tilsåing i blanding kan noen arter dominere på bekostning av andre. Seterfrytle trives dårlig i blanding, mens sauesvingel dominerer over tid. Frøblandinger bør alltid inneholde noen tørketolerante arter for å redusere risiko for dårlig etablering.

5. Gjennom genetiske analyser av et begrenset antall arter er landet delt i fire frøoverføringssoner for økologisk restaurering. Analysene bør utvides til å omfatte flere arter, men inntil flere data foreligger bør disse sonene være bestemmende for bruk av frø av fremmedbestøvende arter i restaureringsprosjekter i fjellet.

6. Så lenge oppformeringa av alpine og arktiske arter begrenses til 2-3 generasjoner vil frøavling og frøkvalitet bli best, og frøforsyninga mest stabil, om oppformeringa foregår hos profesjonelle frøavlere i låglandet på Sør- og Østlandet.

PARTNERE OG FINANSIERING:

ECOlogically sustainable implementation of the NAture Diversity Act (Naturmangfoldloven) for restoration of disturbed landscapes in Norway (ECONADA).

Varighet: 2011-2014 

Deltakende forskningsinstitusjoner: Bioforsk, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges Miljø- og biovitenskapelige Universitetet (NMBU), Høgskolen i Sogn og Fjordane (HiSF)

Brukere/Forvaltningsorganer: Forsvarsbygg, Miljødirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Statkraft, E-CO Vannkraft, Statens Vegvesen, Jernbaneverket, Norsk frøavlerlag, Feste landskapsarkitekter

Økonomi: Prosjektet finansieres med om lag halvparten av brukerne og halvparten fra Norges forskingsråds program ’Natur og næring’.