Bioforsk
Frederik A. Dahls vei 20,
1430 ÅS

Sentralbord: 03 246
(Man-fre frå kl 0800 - 1500)

Ansvarleg redaktør:
Ragnar Våga Pedersen

Nettredaktør:
Morten Günther

Bioforsk har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettsider som det er lenka til.

Genetisk diversitet
Med genetisk diversitet mener man den totale genetiske variasjonen hos en art eller en gruppe individer av en art som kan defineres som en populasjon. Alle levende organismer er underlagt prosesser som kan resultere i økt genetisk diversitet, men også prosesser som virker i motsatt retning og dermed kan redusere det genetiske mangfoldet.

Kunnskap om genetisk diversitet kan gjøre oss i stand til å forstå hvordan endringer skjer i naturen, f. eks. hvordan utbredelsen av plantepatogene organismer endres over tid eller hvilke planter som er best egnet til å vokse i ulike geografiske lokaliteter.

Planter
Som kilde for mat, medisin, energi, fôr og fiber, er planter en nøkkelfaktor for menneskets eksistens. Globale endringer som følge av forventet befolkningsvekst, klimaendringer og en reduksjon av dyrkningsarealet, utgjør alvorlige trusler mot planteproduksjon. For å bidra til global matsikkerhet, er det viktig å bevare eksisterende genetiske ressurser. En karakterisering av genetisk diversitet er første trinn i denne prosessen. Slike studier kan gi oss kunnskap om hvordan f.eks. en endring av kulturlandskapet vil påvirke genressursene, og gi oss det nødvendige verktøy for å forvalte disse slik at de ikke skal gå tapt for framtidige generasjoner.

Skadegjørere
Risiko for spredning av planteskadegjørere øker stadig pga økende globalisering, hvilket ofte medfører utilsiktet transport av planteskadegjørere.  Når en planteskadegjører nylig er introdusert i et nytt miljø, har populasjonen ofte lav genetisk diversitet fordi det vanligvis er kun én eller noen få individer som kommer til. Over tid vil den genetiske diversiteten i populasjonen ofte øke. Kjønnet formering vil normalt føre til økt genetisk diversitet.  Høy genetisk diversitet gjør skadegjøreren mer tilpasningsdyktig overfor f. eks. sykdomsresistente plantesorter og plantevernmidler.  Siden diversitetsstudier gir informasjon om slektskap mellom individer, kan man også bruke dette til å spore utbrudd av skadegjørere eller finne frem til arters opprinnelsesområde.

Bioforsk
I Bioforsk har vi bygget opp en solid kompetanse når det gjelder metoder for å studere genetisk diversitet. Genetisk diversitet kan karakteriseres ved bruk av morfologiske, biokjemiske og molekylære markører. Vi benytter oss i hovedsak av molekylære (DNA-baserte) markører, som skiller seg fra andre markører ved at de gir et bilde av genetisk variasjon som ellers ikke er alltid er synlig og er relativt enkle å identifisere.

De mest brukte DNA markørene er mikrosatellitter eller SSRs (Simple Sequence Repeats), AFLP (Amplified Fragment Length Polymorphisms) og SNPs (Single Nucleotid Polymorphism). SSRs er korte DNA sekvenser; 1-6 nukleotider lange, for eksempel (GC)n eller (ACG)n, som gjentas fem til hundrevis av ganger og finnes spredt i hele genomet. Ved AFLP analyse genereres mange polymorfe DNA fragmenter. Tilstedeværelse eller fravær av de ulike DNA fragmentene benyttes så for å karakterisere genetisk diversitet. SNPs er betegnelsen på polymorfi som skyldes variasjon i en enkelt nukleotid. Dette representerer den mest vanlige DNA variasjon og utgjør ca 90% av genetisk variasjon i enhver organisme.

For å belyse ulike problemstillinger, har vi studert genetisk diversitet av mange plantearter, blant andre rosenrot, søtpotet, rødknapp, røsslyng, potet og høymole. Når det gjelder planteskadegjørere har vi særlig fokusert på sopp og oomyceter, som for eksempel mykotoksinproduserende sopp (Fusarium og Alternaria), Colletotrichum og Phytophthora.

a a a